Teknikk og etikk

”Hørte du, jeg sa sub, jeg kan litt av sjargongen jeg også!”

Det er en helt vanlig onsdag, og jeg og eksen drikker øl og diskuterer BDSM, nærmere bestemt min antakeligvis fornuftige tendens til å bare toppe folk jeg kjenner svært godt.

”Jeg må jo innrømme at jeg synes det er sært, dette med BDSM,” legger han til.

”Hvordan da? Du praktiserte det jo selv.”

”Ja, men ikke så, du vet, ekstremt.”

Og det forunderlige er dette: Jeg har aldri gjort så mye lek på grensen med noen andre som jeg har gjort med ham. Jeg har aldri latt noen andre skjære i meg. Jeg har ikke noe problem med at andre leker med kniver så lenge de vet hva de driver med, men det er ikke noe jeg gjør selv nå lenger. Ikke slik å forstå at tanken ikke tenner meg, men jeg trenger virkelig ikke gjøre alt jeg tenner på tanken på. Huden har kommet frem som en klar og logisk grense for meg nå, men da jeg var sammen med ham som tenåring var jeg mer ekstrem.

Dette er bare et eksempel. Flere andre har sagt liknende ting, og det koker ned til dette: BDSM på soverommet blir ansett som noe fullstendig forskjellig fra det å ta del i et miljø for BDSM. Selv det å gå på en munch, møte likesinnede, spise og snakke blir sett på som noe litt ekstremt, mens man kan ha et forhold til grenser på soverommet som er like bevisstløst som et Tyra Banks Show uten at det blir tenkt på som ekstremt på den samme måten.

Det er litt ergerlig for scenen at folk tror at de vil bli sett rart på hvis de ikke stiller i lakk eller lær, men det er først og fremst et problem for soveromskinksterne. For miljøet er ikke bare et sted for å slå på hverandre, men et sted for å snakke om det vi gjør, teknikk og etikk.

Soveromsfolket har så alt for ofte bare sin egen erfaring å hente fra. Kanskje en bok, god eller dårlig. Kanskje betroelser fra en venninne som driver med noe liknende på sitt soverom. Men ikke noe miljø som kan gi dem en innføring i det grunnleggende så de kan slippe å gjøre nybegynnerfeilene.

Nå er det ikke slik at alt fra rumper til holdninger og kunnskaper blir rosenrøde bare man tilhører et miljø. Et miljø betyr også at det kan danne seg dogmatiske holdninger. Men det å ha noen å diskutere med lar oss starte utforskninga av vår egen seksualitet med mer kunnskap.

Ekstremt, ikke sant?